Dette var en skoleblogg!

Dette var en skoleblogg, men den skal nå ikke lenger brukes i forbindelse med skolen. Vi er ferdige med å jobbe med digitale verktøy, men jeg vil ikke legge siden ned.

Jeg er ingen blogger. Tror jeg. Kanskje kommer jeg, fra tid til annen, til å legge inn en liten notis om livet mitt eller noe annet som jeg synes er verdt å dele. Till then :o)

Hurra for Norge og 17. mai og alt det derre derr, hei!

Nordmenn er ikke bare født med ski på beina. Vi er også utstyrt med gode, varme Ullvangsokker i skistøvlene, berganssekk på ryggen OG en sølvskje i munnen. Vi er privilegerte og rike og vi bader i sort gull.

Nordmenn er få. Men nordmenn er best.

Det synes vi i hvert fall selv.

Og vi elsker landet vårt.

Men vi elsker oss selv enda mer.

Så langt er alt greit. Nordmenn synes nordmenn er bra. Ingen komplikasjoner. Problemet oppstår senere. Når vi kommer til det punktet at vi faktisk tror at alle andre synes det samme. Norge – verdens navle. Nordmenn – det ledende folkeslag på alle måter.

Dessverre er virkeligheten litt annerledes. Greit; periodevis er vi i mindretall i vårt eget land på grunn av den ekstreme invasjon av tyske campingbiler som har vært tilfelle de siste årene, fordi de elsker landet vårt enda høyere enn vi gjør selv. Tyske maur man enkelt og greit ikke kan unngå, men utover det vet egentlig ikke folk at vi finnes. Det liker vi å ignorere. Vi liker å tro at vi er viktige og innflytelsesrike. Så feil kan man ta.

Norge er en by i Sverige, tror folk. En liten by med snø hele året, og alle nordmenn går kledd i bunad og har gårder høyt oppe i fjellet. Hvordan de holdes i gang under all snøen forstår ingen, men det er ikke poenget. Gårder og snø. Det er Norge. Og Alexander Rybak med sin felespilling er Norge.

Og isbjørner.

Det er Norge.

Tror folk.

Vi har ikke veier i Norge. Ingen biler, bare sleder. Det eneste veiskiltet du finner er et fareskilt. En stor, rød trekant med beskjeden ”Achtung!” under en fin, hvit bjørn.

Men det er ikke slik vi ser landet vårt selv. Vi ser på oss selv som vellykkede, moderne og internasjonale. Noe som for så vidt ikke er så veldig problematisk det heller. For egentlig blir vel også vi, de norske bøndene i bunad, påvirket av landene rundt oss. Det begynner først å skurre når vi tror at VI har en innvirkning på DEM. At Norge, nordmenn og norskhet har innflytelse på resten av verden, og at verden tar etter oss.

Vi lever i vår egen norske, lille verden, omgitt av våre egne norske ting, vi snakker norsk og spiser norsk, og vil at alle skal bli som oss.

Eller det vil si. Det var det vi gjorde. Tidligere. Før pizzaen kom. Og tacoen. Og McDonalds. Forgagne tider før kinarestaurantene dukket opp på hvert andre gatehjørne, og det ble åpnet grønnsaksbutikk på de resterende. Før vi fikk innblikk i verden utenfor. Det var pre kabel-TV – ikke minst. Før vi fikk de oppbyggelige, amerikanske såpeoperaene inn i stuene våre, og vi innså at engelsk er et mye kulere enn språk enn det vi kaller norsk, og som egentlig bare er en fordansking av islandsk. Stadig flere engelsktalende mennesker dukker opp i landet vårt, og stadig flere nordmenn snakker mer engelsk enn norsk. Snart klarer man seg ikke i sitt eget hjemland dersom man ikke kan engelsk. Er vi i ferd med å forsvinne?

Oljen har gjort oss rike. Det er både sikkert og visst. Det tyter penger ut ørene på oss og styringsmaktene sitter trygt og ruger på et bunnløst oljefond. Nordmenn hørte knapt nok om finanskrisen. Omgitt av oljerigger lever vi som grever hele gjengen. Men det har seg slik at oljen er ikke en del av vår kultur eller tradisjon. Selv om det er norsk olje som pumpes opp fra norske domener i Nordsjøen, og norsk olje som sendes ut til alle verdens land gjennom store, norske rør, følger ikke kulturen med. Mennesker som tar i bruk denne oljen i land langt borte, bryr seg ikke om hvilket land oppe ved polarsirkelen som eide den først.

Nordmenn har strengt tatt ikke hatt noen innflytelse på verden siden vi løp rundt med horn på hjelmen og voldtok nonner. Vi klarer ikke påvirke andre, og vi er selv i ferd med å bli overkjørt fullstendig. Den amerikanske kulturen står utenfor døren og banker på, klare til å innvadere den norske oljefesten og alle dens deltakere. Døren står på gløtt og flere amerikanske normer og tradisjoner har allerede klart å snike seg innenfor. Så nå er det kanskje på tide å lukke den igjen før bunaden går av mote. I hvert fall henge på dørlenken.

Vi må ikke miste oss selv.

La oss elske landet vårt og dyrke både ostehøvelen og isbjørnene. La oss leve i harmoni med naturen, tusser og troll, nøkken og huldra. Slutt aldri å sitte rundt bålet til langt på natt og fortelle hverandre om Espen Askeladden. Slik vi nordmenn har gjort siden tidenes morgen.

La nordmenn være nordmenn.

Hurra for 17. mai.

Beowulf - fra heltedikt til actionfilm

Danmark er stedet og året er 507. Den grusomme Grendel skal beseires og Beowulf, sønn av Edgethow, er kommet med et løfte om å redde kongen og hans menn fra denne skapningen. Beowulf blir mottat med takknemlige, åpne armer og så begynner slossingen før du engang rekker å blunke. Blodet spruter og en naken, halvanimert helt løper rundt for å drepe et unaturlig og ekkelt monster. Utallige dansker dør, og blir gjerne både revet i biter og spist av dette beistet, men Beowulf klarer uten nevneverdige problemer å gjøre slutt på Grendel.

Men det slutter på ingen måte her, for med kvinnelig list og forførende løfter klarer Grendels mor å inngå en avtalte med Beowulf. Han lyver om hendelsen til danskekongen og overtar tronen. Et halvt århundre senere må Beowulf på ny leke helt og betale for sine synder.

I hovedrollene i denne filmen finner vi Angelina Jolie, Anthony Hopkins og Ray Winstone. I mine øyne passer Angelina ikke helt inn i denne onde, forførende rollen og en animert helt med påsatt six-pack gjør heller ikke filmen for meg. Jeg får litt følelsen av å spille et voldelig TV-spill med en hovedperson jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om jeg liker eller ikke. Han handler umoralsk, er utro, lyver og setter sin egen makt og lykke over det som er best for folket sitt.

Det merkes at filmen er basert på et gammelt heltekvad og at det har røtter i nordisk muntlig tradisjon. En rekke kjennetegn forteller oss hvor og når handlingen foregår og det er lett å straks tenke vikingtid og norrøn mytologi, men en del er også endret fra det opprinnelige diktet og det er tydelig at mye er gjort for å engasjere publikum.

Alt i alt synes jeg det er vel mye hopping og spretting, hyling og skriking, brann og blodbad. Jeg ble mest skremt av å se filmen, noe som antakeligvis er en kombinasjon av at filmen er svært overdrevet og at jeg er jente. Konklusjonen blir vel at denne filmen ikke er helt meg. Mildt sagt.

Andrea blir allmennelev!

Nytt skoleår, nye folk og nye fag!

Jeg har på følelsen at dette kan bli et spennende skolår. I utgangspunktet så jeg ikke frem til skolestart, men da jeg fikk plass i en almennklasse så alt plutselig litt lysere ut. Den nye klassen virker som en koselig gjeng, og jeg har troen på at jeg kommer til å trives.